Det er to ting jeg definitivt vet om meg selv og maratonløping. Det ene er at jeg skal løpe en maraton før eller siden. Det andre er at jeg kommer til å bruke lengre tid enn to timer på å gjennomføre.

Egentlig føler jeg meg relativt sikker på at jeg kommer til å bruke mer enn tre timer på turen også. Men hvem vet? Det blir nok fortsatt et godt stykke inn i framtida, at jeg løper maraton. Og med tanke på at jeg allerede er to og førti år, så er jeg jo usikker på om 3-timersgrensa kan slås. Det jeg alltid har tenkt om maratonløping, helt fra jeg var ganske ung, er at jeg skal slå rekorden til fattern. Og det kan bli hardt nok det. Han løp sin beste maraton i Stockholm, sånn cirka da 80-tallet var på hell. Og han løp på 3:08. Respektabelt det pappa!

Men hvorfor alt dette maraton-snakket? Det er jo fortsatt en stund til. Jo… jeg er jo i maratonmodus på grunn av det spinnville forsøket som skal gjøres lørdag morgen (om bare noen timer, i skrivende stund). Eliud Kipchoge skal altså bevise at et menneske kan løpe 42.195 meter på under to timer.

Er på vei til Nord-Norge når jeg skriver dette. Så i morgen blir det løping akkurat her. Dette bildet tok jeg høsten for to år siden. Nydelig tid for løping.

Det er styggfort
Det skal altså gå så grusomt fort, hvis han skal klare det. Snittfart på 21 km/t skal han holde. Noe som tilsvarer 2:50 på kilometeren. I førtito kilometere på rad. Hvordan er det mulig? Du kjenner kanskje til dette forsøket allerede, men det er altså ikke snakk om et offisielt rekordforsøk. Han vil aldri kunne få resultatet notert som verdensrekord, da han skal benytte en rekke «hjelpemidler».

Blant annet får han ligge i dragsuget av fem (tror det er fem) harer, som skal gi han minimalt med luftmotstand. Han får også levert drikke og næring fra folk på el-sykler, og han har en følgebil foran seg – som holder nøyaktig samme fart som han må holde for å lykkes med forsøket. Visste du forresten at alle tre Ingebrigtsen-brødrene skal være med som harer? Det visste du kanskje.

På besøk her i nord (hos foreldra til samboer), så har vi ei mølle også. Tror det er halvannet år siden forrige mølletur. Skal jeg velge mølla, eller høstfargene ute, etter at jeg har sett Kipchoge knuse 2-timersgrensa? (Blir nok ute).

Klarer han det?
Jeg tror det! Det er to år siden han bommet (såvidt) på samme grense (med 24 sekunder), og jeg tror han er bedre nå. I tillegg så er det gunstigere forhold (temperatur og luftfuktighet) nå. Han skal også forbedre dette med inntak av karbohydrater underveis. Men det er jo en hårfin balanse for kroppen hans. Det skal sikkert ikke mye til, før noe ødelegger. Et lite sting i siden. En bitteliten stivhet i en muskel. Dårlig søvn. Marginene er nok små mellom suksess og fiasko her.

Er det riktig å gjøre dette?
Spørsmålet mange løpeinteresserte stiller seg, er om dette er riktig måte å gjøre det på. Selv er jeg litt splitta. Jeg mener jo at han, uansett hjelpen han får, allikevel faktisk løper maratonen på under to timer (hvis det lykkes da). Han beviser i så fall at det er mulig. Det som selvfølgelig legger en liten demper, er jo at det tar bort litt av «det fantastiske», dersom noen klarer å bryte grensa i et ordinært maratonløp en gang. Da er det liksom allerede gjort. Eller? Hva synes du?

Uansett! Jeg skal benke meg foran TVen. I skrivende stund er det fredag kveld, og starten er nå satt til 08:15 lørdag morgen. Jeg er på vei med fly til Bardufoss nå. Skal svinge innom en bensinstasjon og handle inn noe godis. Så blir det to timer (eller en time og femtini sekunder) med kos foran TVen i morra tidlig. Lykke til a Eliud – sånn i tilfelle du er innom her før løpet.