Veldig ofte…. eller… jeg kan vel nesten si «alltid», er jeg mest opptatt av klokka eller distanse eller puls, når jeg er ute og løper. Det er sjelden jeg klarer (eller ønsker) å ikke fokusere på dette. Men noen ganger, sånn som i dag, så løper jeg kun for naturopplevelsens skyld. Og for en fantastisk løpetur jeg hadde i dag! Og det gjorde ingenting at formen var ganske OK heller da. 


Tok meg tid til å fotografere og nyte den fantastiske naturen i dag.

Tøff løype, men det gjorde ikke noe
Jeg visste at løypa øst for Sørreisa ville by på litt motbakker i dag, men det gjorde liksom ikke noe. Jeg tok det bare helt med ro. I den første lange motbakken jogga jeg til pulsen nådde sone 2, så gikk jeg resten av bakken. Da jeg kom opp, tok jeg til høyre der jeg alltid før har løpt rett fram. Og det var strøkent! For en løype. Som sagt, mye småkneiker oppover, bare for å løpe ned igjen på andre siden, men jeg tok det med et smil. Og med ro. 

Og selve skogsveien var helt perfekt. Eller, det var mer kjerrevei egentlig. Hjulspor på hver side, og ei perfekt gress-stripe i midten, som konstruert for sarte løpeføtter. Totalt ble det 450 høydemeter på klokka i dag. Det betyr nok 500 i realiteten, for jeg vet at klokka ikke får med seg alle småstigningene.

Rim i høstløvet. Minus fem grader. Kudos til høsten ass! 

16 km med smilepuls
Jeg digger dette uttrykket til Øystein Pettersen. Smilepuls. I dag lå smilepulsen min faktisk helt fra hvilpuls og til maks. Uansett om jeg jogga rolig i sone 1, eller småspurta ei bakke i skillet mellom sone 4 og 5, så tror jeg at jeg gjorde det med et smil. På vei innover, altså den første halvdelen, gikk jeg som nevnt en del i motbakkene, og jeg stoppa minst 10-12 ganger for å ta bilder. 

Måtte stoppe opp her også. Langt inne i skogen. Helt aleine. Et lite, stille tjern. 

Jeg visste ikke helt hvor langt jeg skulle i dag, men jeg bestemte meg for å snu etter 50 minutter cirka. Da ville jeg akkurat rekke tilbake til Sørreisa, i tid til samboeren var ferdig med sin undervisning. Og akkurat på 50 minutter, kom jeg ut på en større grusvei, så da var det perfekt å styre tilbake til kjerreveien igjen. 

Rundt hver eneste sving, åpenbarte det seg en ny kjerrevei som dette. En løpers drøm. Eller?

Greit terreng for en forsiktig fartslek! Sånne dager som dette må lagres i hjernebarken. 

Jaja. Hva ville jeg med dette innlegget tro? Kanskje bare oppfordre til å ta en tur ut i skog eller fjell på en løpetur nå. Det er helt fantastisk der ute. Og selv om det var -5 grader her i dag, så var det bare kos. Må innrømme at jeg kikke litt på klokka på tilbaketuren i dag, men det var mest fordi jeg følte meg så sprek tidvis. Måtte sjekke om klokka var enig. God tur. Nyt høstfargene.