MIN HISTORIE

Dette er en liten beretning om mitt løpeliv. Jeg skal forsøke å holde historien kort, og det burde egentlig gå veldig bra. Min løpshistorikk er nemlig mye konsentrert rundt det å starte opp med løping, bli skadet, ikke løpe og starte opp med løping igjen. Puh! 

JEG TROR JEG VAR ET SÅKALT TALENT

Dette bildet er fra Stockholm Mini Maraton i 1991. Her var jeg 14 år, og ser mål 100 meter lenger framme. Distansen var 3.4 km og tiden ble 11:39.

Jeg tror faktisk det altså. Pappa tok meg med ut i gatene allerede da jeg var 4-5 år, i god «slik starter en god idrettskarriére»-stil. Og jeg tror faktisk jeg begynte å løpe alene rundt i gatene i svært ung alder. Da jeg var cirka 9-10 år, ble jeg medlem av en klubb. Høybråten og Stovner IL.

De drev med løping om sommern, og gikk på ski på vinteren. Alle de andre gutta i gruppa var eldre enn meg, så jeg ble pushet til å yte mitt beste hele tiden, for å holde følge med de andre.

Men, jeg ble ikke værende i klubben lenge. Dessverre. Hadde jeg fått dra tilbake i tid, så hadde jeg definitivt fortsatt, og satset på et liv som løper eller løper med ski på beina. Men jeg gjorde ikke det da. Jeg begynte på fotball i Stovnerkameratene i stedet. Der var jeg nok ikke like talentfull. I tillegg hadde jeg ganske pinglete bein, så kneproblemene stod i kø.

SKADER OG ANDRE FORSTYRRELSER

Nesten samme bildet som det andre. Akkurat ett år seinere (1992). Her er jeg altså 15 år, og løp de 3.4 kilometrene på 11:52. 13 sekunder dårligere enn året før. Jeg husker skuffelsen, og jeg husker at jeg var forbanna på fotball og dansing (!), som hadde ødelagt formen.

Da jeg dro i førstegangstjeneste i HM Kongens gardes idrettskompani i 1998, løp jeg ikke så mye lenger. Dansingen tok all tid, og de gangene jeg ville ta opp løpetreningen igjen, ble jeg skadet. Først trøblet jeg med knærne, deretter begynte tretthetsplager i tåballene. Hver gang jeg begynte å få en god rutine på løpinga, måtte jeg stoppe på grunn av at smertene ble for store. Og – sånn har det egentlig fortsatt helt til nå, når jeg sitter her som 41-åring ?

Men…. jeg tror jeg fortsatt har mye inne. Jeg har fortsatt evnen til å løpe relativt fort over ganske lang tid. Og, derfor har jeg startet denne bloggen. Våren 2015 var det nesten 20 år siden mitt forrige løp, så det var med ganske store nerver jeg stod på startstreken i Sentrumsløpet i Oslo.

Jeg dundret i vei opp slottsbakken. Iskald i kroppen, fordi været var dritsurt og oppvarmingen hadde vært dårlig. Men, det gikk ikke så verst. Riktignok ble jeg fraløpt av mye rart, og toppen av kaka var han fyren med barnevogn. Men uansett.. jeg krysset målstreken 13 sekunder bak målet mitt – på 38:13. Det holdt til 43. plass i min klasse (35-39 år), og 369. plass totalt (av 8.741).

Dette forteller meg, at med dedikert trening bør jeg klare å slå min egen 10 km-rekord, som lyder 36:10 (fra da jeg var 16 år). Hvis jeg kan unngå flere skader, og hvis hverdagen tillater at jeg har mye fokus på trening – så skal jeg klare det! Jeg sliter jo forsåvidt med tidenes kjipeste skade akkurat nå da. Og det har jeg gjort i halvannet år. En såkalt plantar fascitt i hælen, som medfører masse annet vondt i føttene. Men… det blir stadig bedre og bedre, i musefart. Jeg er i gang med løping, og kan nesten løpe hver dag. Men asfaltløping må jeg utsette så lenge jeg kan.

MINE BESTE TIDER

3.000 meter
De beste tidene, noterte jeg meg for i 14-17 års-alderen. Den gangen var jeg med på noe som het UKI-karusellen. Åtte løp, av varierende karakter, i løpet av sommerhalvåret. Der var det et 3 kilometer gateløp, og det er fra det løpet jeg har min beste offisielle tid på 3000m. Tiden er 9:36. Om løypa var målt til nøyaktig 3000 meter vet jeg ikke, men tiden rimer godt med hvordan jeg løp den gangen. Jeg vant U20-klassen på Jessheim, som 16-åring. Men jeg kom aldri i nærheten av 9:36 igjen. I militæret løp jeg 10:26 under tunge forhold. Det var vel det nærmeste.

10 kilometer
Jeg løp Kristinaløpet i Tønsberg en gang, men husker ikke hva tiden ble. Muligens er det min beste offisielle tid. I Norgesløpet på Lillestrøm klarte jeg 37:29 en gang, men den beste noteringen er fra passering 10 km under Oslo halvmaraton. Det er jo ganske uoffisielt  da, men da passerte jeg på 36:10. Derfor bruker jeg det som min rekord. 

Halvmaraton
Bortsett fra et par halvmaratoner under dansecamp på Storefjell midt på 90-tallet en gang (hvor jeg mener å huske at jeg var godt under 1:30), så har jeg kun løpt én konkurranse på distansen. Det var også midt på 90-tallet en gang, og det var Oslo Halvmaraton (også omtalt i avsnittet over). Som nevnt over, så passerte jeg 10 km på 36:10. Den farten holdt jeg til 16 km. Da gjorde jeg generaltabben med å innta to druesukkertabletter, som jeg trodde ville gi meg ekstra boost. En halv kilometer seinere, hadde jeg tidenes heftigste magekramper, og måtte begynne å gå. Sluttiden tror jeg ble et sted rundt 1:26. 

Det var det! Det er mine beste tider. Maraton har jeg aldri løpt, og på kortere distanse har jeg ikke nedskrevet noe. Aner for eksempel ikke hva jeg løp 1500-meteren på under UKI-karusellen. Men nok om gamle dager. Nå ser jeg fremover, og jeg har ikke gitt opp håpet om å kunne senke alle tre ovennevnte rekorder. 

SE VIDEOBLOGGEN

KONTAKT MEG

MIN HISTORIE

Dette er en liten beretning om mitt løpeliv.

Jeg skal forsøke å holde historien kort, og det burde egentlig gå veldig bra. Min løpshistorikk er nemlig mye konsentrert rundt det å starte opp med løping, bli skadet, ikke løpe og starte opp med løping igjen. Puh! 

JEG TROR JEG VAR ET SÅKALT TALENT

Dette bildet er fra Stockholm Mini Maraton i 1991. Her var jeg 14 år, og ser mål 100 meter lenger framme. Distansen var 3.4 km og tiden ble 11:39.

Jeg tror faktisk det altså. Pappa tok meg med ut i gatene allerede da jeg var 4-5 år, i god «slik starter en god idrettskarriére»-stil. Og jeg tror faktisk jeg begynte å løpe alene rundt i gatene i svært ung alder. Da jeg var cirka 9-10 år, ble jeg medlem av en klubb. Høybråten og Stovner IL.

De drev med løping om sommern, og gikk på ski på vinteren. Alle de andre gutta i gruppa var eldre enn meg, så jeg ble pushet til å yte mitt beste hele tiden, for å holde følge med de andre.

Men, jeg ble ikke værende i klubben lenge. Dessverre. Hadde jeg fått dra tilbake i tid, så hadde jeg definitivt fortsatt, og satset på et liv som løper eller løper med ski på beina. Men jeg gjorde ikke det da. Jeg begynte på fotball i Stovnerkameratene i stedet. Der var jeg nok ikke like talentfull. I tillegg hadde jeg ganske pinglete bein, så kneproblemene stod i kø.

SKADER OG ANDRE FORSTYRRELSER

Nesten samme bildet som det andre. Akkurat ett år seinere (1992). Her er jeg altså 15 år, og løp de 3.4 kilometrene på 11:52. 13 sekunder dårligere enn året før. Jeg husker skuffelsen, og jeg husker at jeg var forbanna på fotball og dansing (!), som hadde ødelagt formen.

Da jeg dro i førstegangstjeneste i HM Kongens gardes idrettskompani i 1998, løp jeg ikke så mye lenger. Dansingen tok all tid, og de gangene jeg ville ta opp løpetreningen igjen, ble jeg skadet. Først trøblet jeg med knærne, deretter begynte tretthetsplager i tåballene. Hver gang jeg begynte å få en god rutine på løpinga, måtte jeg stoppe på grunn av at smertene ble for store. Og – sånn har det egentlig fortsatt helt til nå, når jeg sitter her som 41-åring ?

Men…. jeg tror jeg fortsatt har mye inne. Jeg har fortsatt evnen til å løpe relativt fort over ganske lang tid. Og, derfor har jeg startet denne bloggen. Våren 2015 var det nesten 20 år siden mitt forrige løp, så det var med ganske store nerver jeg stod på startstreken i Sentrumsløpet i Oslo.

Jeg dundret i vei opp slottsbakken. Iskald i kroppen, fordi været var dritsurt og oppvarmingen hadde vært dårlig. Men, det gikk ikke så verst. Riktignok ble jeg fraløpt av mye rart, og toppen av kaka var han fyren med barnevogn. Men uansett.. jeg krysset målstreken 13 sekunder bak målet mitt – på 38:13. Det holdt til 43. plass i min klasse (35-39 år), og 369. plass totalt (av 8.741).

Dette forteller meg, at med dedikert trening bør jeg klare å slå min egen 10 km-rekord, som lyder 36:10 (fra da jeg var 16 år). Hvis jeg kan unngå flere skader, og hvis hverdagen tillater at jeg har mye fokus på trening – så skal jeg klare det! Jeg sliter jo forsåvidt med tidenes kjipeste skade akkurat nå da. Og det har jeg gjort i halvannet år. En såkalt plantar fascitt i hælen, som medfører masse annet vondt i føttene. Men… det blir stadig bedre og bedre, i musefart. Jeg er i gang med løping, og kan nesten løpe hver dag. Men asfaltløping må jeg utsette så lenge jeg kan.

MINE BESTE TIDER

3.000 meter
De beste tidene, noterte jeg meg for i 14-17 års-alderen. Den gangen var jeg med på noe som het UKI-karusellen. Åtte løp, av varierende karakter, i løpet av sommerhalvåret. Der var det et 3 kilometer gateløp, og det er fra det løpet jeg har min beste offisielle tid på 3000m. Tiden er 9:36. Om løypa var målt til nøyaktig 3000 meter vet jeg ikke, men tiden rimer godt med hvordan jeg løp den gangen. Jeg vant U20-klassen på Jessheim, som 16-åring. Men jeg kom aldri i nærheten av 9:36 igjen. I militæret løp jeg 10:26 under tunge forhold. Det var vel det nærmeste.

10 kilometer
Jeg løp Kristinaløpet i Tønsberg en gang, men husker ikke hva tiden ble. Muligens er det min beste offisielle tid. I Norgesløpet på Lillestrøm klarte jeg 37:29 en gang, men den beste noteringen er fra passering 10 km under Oslo halvmaraton. Det er jo ganske uoffisielt  da, men da passerte jeg på 36:10. Derfor bruker jeg det som min rekord. 

Halvmaraton
Bortsett fra et par halvmaratoner under dansecamp på Storefjell midt på 90-tallet en gang (hvor jeg mener å huske at jeg var godt under 1:30), så har jeg kun løpt én konkurranse på distansen. Det var også midt på 90-tallet en gang, og det var Oslo Halvmaraton (også omtalt i avsnittet over). Som nevnt over, så passerte jeg 10 km på 36:10. Den farten holdt jeg til 16 km. Da gjorde jeg generaltabben med å innta to druesukkertabletter, som jeg trodde ville gi meg ekstra boost. En halv kilometer seinere, hadde jeg tidenes heftigste magekramper, og måtte begynne å gå. Sluttiden tror jeg ble et sted rundt 1:26. 

Det var det!

Det er mine beste tider. Maraton har jeg aldri løpt, og på kortere distanse har jeg ikke nedskrevet noe. Aner for eksempel ikke hva jeg løp 1500-meteren på under UKI-karusellen.

Men nok om gamle dager. Nå ser jeg fremover, og jeg har ikke gitt opp håpet om å kunne senke alle tre ovennevnte rekorder. 

SE VIDEOBLOGGEN

KONTAKT MEG